Biografi

Den ene dagen er jeg frisk, den neste sjuk,

tenker på at jeg kan dø når som helst.

Bli borte for alltid. Slik er livet. Det kan brenne

langsomt ned. Det kan ta år å rygge ned alle trinna,

til slutt tråkke i jord. Bli kasta jord over av en prest

med en spade, i sol, regn, snøvær og ferske spor i

nysnøen. Av de som har møtt opp og kjente deg.

Det begynte den 12. februar , i 2012, det var

en søndag, det var morsdag, en gnistrende iskald

søndag, med mange planer for mor og meg.

Og helt uventa blåste det opp en sterk vind

fra intet som kunne ha slokka flammen min

for godt.

Fra da av ble hjernen min aldri seg sjøl igjen.

Per la seg, og klokka 23 skrek jeg til:

- Per, jeg mister det venstre beinet mitt, jeg blir lam!

Jeg huska ikke hvor lenge det varte, bare at jeg

ikke hadde kontakt med det venstre beinet mitt på

flere minutter. Dette går over, sa jeg, det er sikkert

noe med nakken min eller kneet.

Neste dag, mandag, ble jeg lagt inn på Hamar

sjukehus.

Jeg hadde hatt mitt første av en stor

mengde hjerneslag som jeg skulle gjennom de

nærmeste to åra. Innen 13. mars 2014, i alt 18

stykker. Det ble lenge å være i djevelens gap,

bli tygd i filler, jeg mista livet mitt og meg sjøl,

kroppen min, og ankeret som holdt meg fast

i verden, sank til bunns og ligger der fortsatt.