Den tause fronten

Den tysk-russiske front på Nordkalotten lå fastfrosset i to og et halvt år, fra mai 1942 til oktober 1944. Så lite kamphandlinger var det i disse årene, at tyskerne selv kalte fronten: .Der Schweigende Front. - Den Tause Front. Denne taushet later norske historikere og skribenter til å ha videreført. Det er skrevet utallige bøker om ubetydelige hendelser andre steder i Norge under 2. verdenskrig, mens det som angår Finnmark bare nevnes i forbifarten. Om et tysk fly som nødlandet på Lesjaskogen kan det skrives en hel bok, men at alle byene i Finnmark ble bombet med over hundre fly samtidig ved flere anledninger later til å være uinteressant. Selv det faktum at Norges ytterposter i Finnmark ble befridd av russerne et halvt år før resten av Norge ble fritt lot til å skulle gå i glemmeboken 50 år senere. Både lokale og rikspolitikere forberedte seg i 1995 på 50-årsfeiringen av frigjøringsdagen den 8.mai, dagen da .Gutta på skauen. kom fram. At det likevel ble feiret et fint og verdig 50-års jubileum i Sør-Varanger i 1994 til minne om russernes innsats, var det få som fikk med seg Denne boka (som er en fortsettelse av .Festung Kirkenes.) ønsker å gjøre noe med denne skjevdelingen ved å fortelle om krigen i Nordområdene. Mange av leserne vil synes at denne boken er fragmentarisk og springende, men nettopp dette er krigens natur. En krig består av enkeltepisoder, av framgang og tilbaketog. Den er som et knust speil. I hver av bitene kan en se deler av krigens ansikt, men aldri helheten, om ikke bitene blir satt sammen. Man kan intervjue en rekke soldater som har deltatt i samme slag, og vil oppdage at hver og en har sin egen historie å fortelle. Noen husker fiendens skarpskyttere, andre har festet seg ved artilleriet og bombekasterne. Mange husker bare det fysiske slitet med å bringe fram mat og ammunisjon, mens andre husker den psykiske hjelpeløsheten en soldat føler når skogen som omgir ham blir skutt i brann, eller han må hoppe fra tue til tue på en bunnløs myr med fiendtlige kuler pipende rundt ørene. De fleste husker hjelpeløsheten når en døende kamerat ber dem hilse hjem. Neste gang er det kanskje deres tur.