Ettermiddagene med Kristina

"Du tror du kan holde noe skjult for meg, ikke sant? Men du må snakke, Aleksander." Kristinas ord tvang ham opp i sittestilling. Han kunne ikke greie å ligge lenger. Han kjente seg rød i toppen, som om blodet steg til hodet på ham. Kristinas overraskende fabel hadde oppildnet ham. Han så på klærne som lå over kurvstolen. Det var på tide å komme seg opp og få på seg noen klær. Kristina fulgte med på bevegelsene hans. "Hvem er det jeg må snakke med, Kristina?" Aleksander så på henne. Øynene hans var smale og blikket inntrengende. Hun kunne godt se han var i forsvarsposisjon. De satt i hver sin stol og plutselig kjentes det som om noen hadde herredømme over hans liv. Det var som å sitte i en rettssal og noen skulle lese opp dommen og han allerede hadde anket den. Kunne han takle dette?