Her, sa hun

Martin vender tilbake til sitt opphav, et sted som for ham er et åsted for onde gjerninger: Huset der faren fortsatt bor, den mannevonde hunden lenket til pålen utenfor det, og den sølete veien som fører derfra. Mor og sønn forsvant en gang langs denne veien; en flukt i drosje. Martin slår seg ned som hybelboer i nærheten, og vil på sin egen måte skjønne hva som skjedde dengang for mange år siden. Blikket hans, som dveler ved forfall, oppløsning og ondskap, motvirkes av en vilje til å reise seg igjen. Grothens personnære, fintmerkende språk formidler irrgangene i Martins søken.