Tante Svanhild

Sørlandsjenta, Svanhild Manneråk, kom til barnehjemmet Betania i Alta som frivillig arbeider i 1943. Lite ante hun hvilke dramatiske opplevelser denne tjenesten skulle føre med seg. Ikke bare det harde gårdsarbeidet og de strenge vintrene, men også krig og bombing ble en del av hennes hverdag. Og ikke minst evakueringen i november 1944, med sykdom, mangel på mat og husrom, og ansvar for mange små, fikk Betanias betjening til å søke sin Gud i den ytterste nød ... og svarene kom ... gang på gang ... Lyspunkter fantes det også mange av i hverdagen. Barna, som enten var blitt foreldreløse eller av andre årsaker ikke kunne bo hjemme hos sine foreldre, ble som varme solstråler i en kald krigsvinter. Etter krigen var Svanhild en av de første som fikk oppleve Finnmarks katastrofale ødeleggelse. Sammen med andre arbeidere på Betania, dro hun tilbake for å starte gjenreisingen av den nedbrente landsdelen. Tante Svanhild, som barna kalte henne, har beskrevet disse hendelsene fargerikt og hjerteskjærende i sine dagbøker. Disse bøkene er bevart og utgjør grunnlaget for denne boka.