Takk for alt!

Hva gjør du når den virkelige store kjærligheten forlater deg? Hvor fortvilet kan du tillate deg å bli? Hva er du villig til å gjøre for at ingen andre skal kunne oppleve den samme store kjærligheten? Å tenke det, ville det, men gjøre det? Hvordan går det når du egentlig har syke tanker, gjør syke handlinger og er villig til å gjøre alt for å gjennomføre det? Eller er dette egentlig ikke umulig?