Den bedrøvede morderen

Øynene avslører alt, sies det. Viser hvem du er, hva du tenker, hva dine hensikter er. Trist, følsom, sårbar. Vel, noen ganger tar man feil. Denne gangen vitner ikke det triste blikket om en edel sjel. Noen ganger bor døden i et slikt blikk. Han hadde så bedrøvede øyne, sa vitnet. Han hadde noe spesielt over seg, som om han ikke var helt virkelig. Han minnet om en filmstjerne, om helten i en cowboyfilm. Det er alt etterforskerne Merci Rayborn og Tim Hess har å gå etter. De har ikke engang noe lik som kan føre dem på sporet av morderen mediene kaller Veskenapperen. Et vitnes upresise beskrivelse og to forsvunne kvinners håndvesker. Veskene er etterlatt på det etterforskerne antar er drapsstedet. Bakken der vesken til det siste offeret blir funnet, er gjennomtrukket av blod. Ellers finner de ingenting; ingen benrester, ikke et klesplagg. Stedet er øde, forlatt. Det eneste er merker etter et tau på grenen over bakken. Tim Hess tror morderen har hengt kvinnene opp i treet og tappet dem for blod. Men hvor er de? Kan de være i live? Nei, sier ekspertene, denne mannens fantasier dreier seg om døde kvinner, ikke levende, og hva han kan gjøre med dem. Rayborn og Hess må finne en trist morder som drømmer om døde kvinner. Og hva han kan gjøre med dem når de ikke lenger yter motstand. Veskenapperen er fornøyd med utviklingen. Han har fått det han er ute etter. Han har kvinnene. De er hans nå, kan ikke gå noe sted, og de elsker ham. De har sett hans virkelige jeg, de forstår hans kjærlighet. De såkalte ekspertene tror de har ham under kontroll. Han spiller med, lar dem sette sprøytene hver uke. Det er bare én uke igjen av behandlingen, så er han fri. Fri fra forståsegpåerne, og fri til å elske kvinnene sine, slik bare han kan.