Mine skrik

PSYKIATRISKE OFRE blir mange av de snilleste og mest beskjedne menneskene, de som finner seg i for meget. Dermed får de ikke realisert seg selv, fordi de ikke får den oppmuntring og anerkjennelse enhver kan trenge til. Når de våkner opp nok til å innse at dette ikke blir som de hadde tenkt seg det et verdig liv, begynner de å protestere eller å hevde seg på en ny måte, kanskje til og med å ruse seg for å mote seg opp til å være. Når omgivelsene ikke forstår dette, men reagerer negativt er det lett å havne i kategorien: DU ER GAL Det er ikke slik vi kjenner deg! Når får jeg skreket ut alt det jeg har på hjertet?