1+1=3

For et bekymringsfritt liv Emma hadde. Sove, spise og kose seg hele dagen. Det var noe annet enn det som nå var Katrines nye liv. Hun var sliten støtt. Hun undret seg over når hun skulle få overskudd igjen. Ville det ta så mye som ett år, to år, fem år? Var man sliten så lenge barna var små, før de begynte på skolen og klarte seg med mindre oppfølging? Hun visste ikke. Det var mye hun ikke visste. Dersom hun hadde visst dette hun opplevde nå, ville hun fortsatt ha ønsket å bli gravid for et år siden? Det var vel en grunn til at man ikke visste om dette før man fikk barnet. Det var en skjult hemmelighet at det var tøft å ha barn. Det var ikke noe man pratet til alle og enhver om. Klart folk kunne klage over at man var sliten og at barna bråkte. Men Katrine hadde alltid syntes det var irriterende når folk klagde over barna sine. Hvorfor fikk de da flere barn, når det var så tøft? Det var vel ingen som tvang dem til det. Hun hadde tenkt at hun i hvert fall aldri skulle klage over at det var hardt å passe sitt eget barn. Hun kunne i hvert fall ikke klage nå. Herregud - Emma var jo bare fire måneder. Hvor hardt kunne det være? Hun sov jo mesteparten av tiden.