En vandrer spiller med sordin ; Den siste glede

I «En vandrer spiller med sordin» (1909) fortsetter Hamsun jeg-beretningen om Knud Pedersen - hovedpersonen fra «Under høststjernen» (1906). Jeget ferdes i det samme miljø som tidligere. Den resignerte, vemodsfylte grunntone fra «Under høststjernen», med sin stillferdige og stemningsskapende prosalyrikk, preger også dette verket - det spilles med sordin.

I «Den siste glede» (1912) er det, likesom i «Under høststjernen» og «En vandrer spiller med sordin», et jeg som fører ordet. Disse tre verkene blir derfor gjerne omtalt som Hamsuns «vandrer-trilogi». «Den siste glede» skulle bli Hamsuns siste jeg-roman. Som i de foregående bøkene møter leseren en poetisk stillferdig refleksjon og resignasjon, men samtidig har en freidigere polemisk tone blandet seg inn.