Fobigeni, jippi!
Sammendrag
Jonas kjenner at brua heiser seg opp,
faller ned, opp og ned. Kvalmen stiger opp fra magen, opp i halsen. Jeg greier det ikke!
Faren griper ham i armen. «Hva er det med deg, gutt? Du er så bleik.»
Jonas synker sammen, som et telt uten støtte.
«Jonas!» Synker nesten sammen.
Ropet fra faren strammer ham opp. Han svelger unna en klump. Pusten kommer ut igjen. «Jeg telte bare. Stegene mine.»
«Huff,» sier faren, «nå ble jeg nesten redd. Du oppfører deg så underlig.»
*
Noe har skjedd med Jonas. Han gruer seg til skolen begynner. Ikke på grunn av ny skole, ny klasse eller nye lærere. Nei, han gruer seg på grunn av noe han ikke vet hva er.
Han tør ikke snakke med noen om det. Ikke med faren heller. For det er nok bare han, Jonas, som er slik . . .