Iboende brist

Larry «Doc» Sportello er 29 år. I en konstant lett omtåket marihuanarus snubler han rundt som privatdetektiv i LA. Syttitallet er like rundt hjørnet, og mange av sekstitallets ideer om «et annet samfunn» står for fall. Doc leter etter ekskjærestens elsker, den styrtrike eiendomsmogulen Mickey Wolfmann, som vil kvitte seg med formuen og bygge en friby ute i ørkenen, men underveis roter han seg inn i korrupsjon, mord og kidnapping, et narkotikakartell og en mystisk organisasjon kalt Gylne Huggtann. Tittelen viser til noe som det ikke går an å gjøre noe med, og henspeiler på både tiden og tidsånden. Dette er kanskje Thomas Pynchons mest lettleste roman, her følger vi én hovedperson i én kronologisk handling. Men de Pynchon-karakteristiske innfallene er legio, også her. Sangtekster, slapstick-humor, tullete personnavn og konspirasjonsteorier florerer, og dialogene går over stokk og stein. I USA ble romanen rost og bejublet, og flere trakk sammenlikninger med filmen «The Big Lebowski» og pekte på Doc som en litt smartere versjon av The Dude fra Coen-brødrenes film. «Under den sjargongpregede, komiske og hysteriske detektivromanen, finnes det også et mørke, en knust illusjon. Og det er nettopp sammenblandingen av komedie og tragedie, absurditet og sivilisasjonskritikk, skjødesløshet og melankoli som gjør Iboende brist til noe mer enn en roman som skal løse et mysterium. Det er en bok som skildrer subkulturen i Mulighetenes land, et land som snarere bærer på en iboende brist.» Thomas Marco Blatt, Dagbladet «Iboende brist er en i det store og hele munter affære.» Louis Menand, The New Yorker «Bak mye av Pynchons komplisering fins det en enkel tristhet over de tapte mulighetene og alt det som Amerika velger å gjøre mot seg selv.» Christopher Tayler, The Guardian Dagbladets omtale: http://www.dagbladet.no/2011/02/14/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/15317449/ "Iboende brist er en i det store og hele munter affære." Louis Menand, The New Yorker " Bak mye av Pynchons komplisering fins det en enkel tristhet over de tapte mulighetene og alt det som Amerika velger å gjøre mot seg selv." Christopher Tayler, The Guardian "Pynchons rock-referanser fra 60-tallet serveres raskere enn en Ten Years After - gitar solo ... rock & roll guttefankjærligheten på hver eneste side er en fest for alle Pynchon-avhengige, fordi vi alltid har lurt på hva mannen egentlig hører på .... Sangene er fragmenter i det karakteristiske tapetmønsteret fra sekstitallet, et tiår fullt av sløve hippier som bare ville være i fred, men av og til havnet inn i revolusjonær drømmeflukt. Skjønner?" Rob Sheffield, Rolling Stone