Kaddisj for et ikke født barn

Stundom sniker jeg meg gjennom byen lik en skabbet mår som har overlevet den store utryddelsen. Ved en og annen lyd eller bilde spisser jeg ørene, som om mine barkede, trege sanser blir beleiret av teften av sviktende erindringer fra det hinsidige. Ved et og annet hus, på et og annet gatehjørne blir jeg forskrekket stående og speide med utspilte nesebor og oppsperrede øyne, jeg vil flykte, men noe holder meg igjen. Under føttene mine bruser kloakken, som om mine erindringers skitne flo vil bryte ut av sitt skjulte leie for å skylle meg vekk. La det bare skje; jeg er beredt. Med oppbydelsen av mine siste krefter fikk jeg vist mitt skrøpelige, forbitrede liv - jeg viste det opp, for slik med bylten av dette livet i mine høyt hevede hender å legge i vei, i den mørke flodens hvirvlende, svarte vannå synke, o Gudla meg synki all evighet Amen.