Lovprisning av menneskets verdighet ; Om det værende og det éne

For første gang på norsk presenteres her to intellektuelle perler fra Picos kortvarige forfatterskap: Lovprisning av menneskets verdighet og Om det værende og det éne. Det førstnevnte er en imponerende retorisk lovprisning av menneskets verdighet, som skulle være hovedtema for en internasjonal disputas han ville invitere til i Roma, men som ble avlyst. Dette verk som er blitt utpekt som "ett av de edleste arvegods fra renessansen", er fortsatt hyperaktuelt. Her formuleres for første gang et helt nytt menneskebilde som peker direkte mot de mange menneskerettighetserklæringer som er med på å forme de moderne rettssamfunn, kanskje særlig Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948. Om det værende og det éne, var sannsynligvis ment å bli Picos store hovedverk: en Concordantia mellom Platon og Aristoteles. Dette utkastet refererer til en samtale som åpenbart har vært holdt mellom Lorenzo de' Medici og humanisten Angelo Poliziano, hvor Lorenzo har forsvart Platons forrang og Poliziano har forsvart Aristoteles. Det er tydelig at Pico her har ønsket å si sitt siste ord i denne strid, som gjerne er blitt kalt Den tidløse dialog. Pico overrasker igjen og demonstrerer sin originalitet ved å markere et tredje overgripende standpunkt. Vi kan bare fastslå at vi her har å gjøre med en filosof av stort format.