Malte og Rosa

Himmelen over Malte var så blå, så blå. Han skakket på hodet og så fra tretoppene i skogen til toppen av bakken ved enden av Beitemarken. Bortsett fra en ørliten sky, var alt bare blått. Malte likte skyer, og syntes litt synd på den lille skydotten som var helt alene der oppe. Han kom til å tenke på at han også var ganske alene. Det var ingen som hadde tid til ham nå. Men så finner han Rosa - og hun har tid for ham.