Min historie om Telenor

1.november 1994 ble det statlige Televerket til Televerket AS. På samme dag ble 40 år gamle Jon Fredrik Baksaas ansatt som finans- og økonomidirektør. Året etter var navnet skiftet til Telenor, og i 2000 gikk selskapet på børs. To år senere rykket Baksaas opp til konsernsjef, en stilling han skulle ha i hele 13 år. Jon Fredrik Baksaas har vært med på Telenors omstilling fra traust norsk statlig aktør til ekspansivt internasjonalt multikonsern med nærmere 200 millioner kunder. Nå tar han bladet fra munnen. Han forteller om de mange forsøkene på å skape en nordisk telegigant, der den havarerte fusjonen med Telia utilsiktet ble en frigjørende kraft for Telenor. Men også om ekspansjonen i Europa, Russland og ikke minst i Asia. Det har vært møter med Nobelprisvinnere, statsledere og Apple-grunnlegger Steve Jobs. Og det har vært utfordringer med oligarker, korrupsjonskultur og barnearbeid. Baksaas forteller åpenhjertig om hva han mener er den viktigste drivkraften bak Telenors eventyrlige utvikling: om det å ha staten som hovedaksjonær, om Telenors særegne kultur og om betydningen av menneskene bak det hele. Den mangeårige konsernsjefen har stått midt oppi en revolusjonerende teknologisk utvikling. Mobiltelefoni og internett er i dag en selvfølge, med sine formidable bidrag til økonomisk utvikling og muligheter for den enkelte bruker. Men hva blir det neste? I boken gir Baksaas noen svar. Det var GrameenBanks social business-modell, med utbredelse og effekt i et fattig land, som ga professor Yunus og GrameenBank Nobels fredspris i 2006. Telenors partner gjennom mange år ble verdensberømt. Han kom til Norge for å ta imot prisen, og fredag 9. november holdt vi festmiddag for Yunus og hans følge i Villa Hareløkken på Fornebu. Det var under denne middagen han informerte oss om at han kom til å angripe Telenors eierskap i GrameenPhone … … Advarselen fra Yunus skulle vise seg å bli reell. Midt i sitt nobelforedrag, etter at han hadde mottatt medalje og diplom, kom angrepet på Telenors eierskap i GrameenPhone. Et titalls personer i salen reiste seg og klappet, ellers var det stillheten som runget. Jeg satt i salen, og i et slags sannhetens øyeblikk med TV-kameraet rettet mot meg, spurte jeg meg selv: Hva nå?