Mine fengsler
Sammendrag
«... og jeg husker at da jeg lukket boken, satt jeg igjen med den tanken at det er ingen liten ting å være menneske på jorden. En slik tanke har til alle tider vært en av litteraturens vakreste bivirkninger.» Kjell Arild Pollestad i forordet
Silvio Pellicos «Mine fengsler» er en av Italias store klassikere.
Verket skildrer forfatterens lidelser i østerriksk fangenskap på grunn av hans aktive rolle for Italias nasjonale samling. Boken ble berømt for den historiske konteksten, men vel så mye for verkets eksistensielle refleksjoner, åndelige visdom samt dypt gripende portretter av mennesker og skjebner, som alt rører leseren til tårer.
Da «Le mie prigioni» (1832) ble skrevet, bestod det Italia vi kjenner i dag, av større og mindre republikker og kongedømmer, ofte dominert utenfra av stormakter som Spania, Frankrike og Østerrike.
Forfatterens kjærlighet til det nasjonale, sammen med den åpne omfavnelsen av hele menneskeheten, setter ham i åndelig slektskap med vår egen Wergeland, som også var hans samtidige. Politiske fangenskap preger dessverre fortsatt vår tid; «Mine fengsler» er en verdifull påminnelse om at veien mot demokrati og ytringsfrihet var lang også i vår del av verden. I solidaritet må minnet holdes levende.
Pellicos memoarer har skjønnlitteraturens episke trekk og er rik på dialoger; vi følger den fengslede 31-åringen gjennom ensomhet og fortvilelse, senere også sult og sykdom; hans åndelige og mentale kamper; vi får innsiktsfulle nærskildringer av personer og skjebner som preget hans mange år i lenker: medfanger og voktere, leger, prester og andre sivile; savn og usikkerhet over egen familie, møter med barns lyse sinn, den subtile nerven i kvinnelige relasjoner.
Med sin dype og enkle visdom og sine gripende portretter lar ikke «Mine fengsler» leseren vende siste side uberørt.