Om mørke

Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav. Den undergang boken beskriver, er ikke bare den ekstraordinære, dramatiske undergangen, men først og fremst den undergang vi bevitner hver eneste dag. Den daglige konfrontasjonen med døden i smerten, sykdommen, kroppen som endrer seg, negler som stadig må trimmes, frukten som råtner på fatet, høsten som gnager seg inn i oss. Ganske enkelt alt man er vitne til i den altomsluttende avviklingen av hverdagen. Samtidig er boken en protest mot disse grunnleggende premissene. Boken insisterer på at det ikke er så enkelt. At det ikke finnes noe på den ene siden og deretter på den andre, men at døden, forfallet, tapet og sorgen alle er deler av det samme livet, alt sammen rommer en skjønnhet i seg. At den meningsløse atskillelsen kan være livgivende rett og slett fordi det er livet i en annen fase: Alt er del av det samme kretsløpet. Døden som en bekreftelse på det livet som hele tiden er, den skjønnheten som finnes og kjærligheten som er. Josefine Klougart har med Om mørke skrevet nok en bok som bekrefter hennes status som en av Skandinavias viktigste nålevende forfattere. «Klougart [har] et vakkert, sterkt språk og en måte å skrive fram virkeligheten på som gjør at jeg som leser føler meg mindre alene. Og det er en av litteraturens viktigste oppgaver. Derfor er Om mørke sjeldent god.» Ida Vågseter, Stavanger Aftenblad «Alt blør: som konklusjon på en utlegning om alle tings sammenflyt, sammensyddhet i hverandre, alltings lekkasje og higen. Men også som et punkt hvor det for en sjelden gangs skyld flyter opp stille og varm smerte. Et pusterom, en rød klisjé. Og en konkret åpning til alt det hvileløst relasjonelle som ellers drar oss gjennom denne unike boka.» Sindre Andersen, Klassekampen «Kunsten i denne kritikerroste unge forfatterens bok er vakkert ivaretatt av oversetter Trude Marstein.Ja, det er flinkt, og teksten krever konsentrasjon, at man går tilbake og leser avsnitt om igjen, men det erogså nesten hele tiden vakkert. Teksten sanses, mer enn leses.» Torborg Igland, Fædrelandsvennen «Forfatterens prosa når nye høyder.» Politiken «Et sjeldent kunstnerisk talent.» Berlingske Tidende «Josefine Klougart flytter enda en gang grensene for hva som kan stå i en bok.» Information «En nesten uhyggelig talentfull stemme i dansk litteratur.» Fyns Amts Avis