Ridderne i Ludeboden

Livet er for viktig - og for kort - til å bli kastet bort på gaulepølser, avfallsmonopolister, gnomer, surtryner, luskepuddinger og universitetsglupinger som dyrker miljøvern bak nedrullede gardiner. Ikke når det finnes humørløftere, menneskevenner, riddere på hvite hester og væpnere som sørger for at ridderne går vel forberedt til kamp. Og hestehandlere som vet når det gode resultatet er innen rekkevidde! I mai 1993 kom Norges Miljøvernforbund til verden - landets mest aktive samling av miljøvernere som ikke bare ville redde verden, men som hadde tatt seg bryet med å lære og sanke seg realkompetanse, ble giljotinert av de statsbetalte idealistene i Norges Naturvernforbund. Aktivistene ble satt ut i skogen for å sulte i hjel. I stedet ble det begynnelsen på en tid da folket tok tilbake retten og ansvaret for å ta vare på Guds bibliotek, den naturen som vi er en del av. Vanlige mennesker som tok ansvaret da profittjegere sendte en oljerustholk til bunns i Sognefjorden, da forvirrede byråkrater lot tusener av vakker sjøfugl dø en smertefull død etter at et skip kantret rett utenfor Bergens stuedør, da lakseadelen massemyrdet et helt økosystem for å la en liten overklasse leke seg i lakseelvene, eller når byråkrater og veipolitikere tvang på folk veier og broer de ikke trengte. Folk forstod at for ethvert problem er løsningen det viktigste. De så de utstøtte aktivistene skape et miljøparadis på Seletun i Os, de så at Bergens sjel ble reddet i den falleferdige Ludeboden i Sandviken, de forstod hva gjenvinning var da verdier ble berget fra hus som skulle rives. Og de så at det ikke bare var riktig, men mulig å føre en seirende kamp mot maktgribber og miljømordere. Kurt Willy Oddekalv har vært den mest synlige - "det eneste menneske i det offentlige rom som snakker slik at folk forstår det". Men bak Oddekalv står Norges fineste gruppe av riddere, idealister som ikke bare ofrer en karriere for det de tror på, men også vet mer og kan mer enn et helt hoff av politikerpusekatter!