Selvopptatte memoarer

Forfatteren Henri Beyle (Stendhal) har fått en renessanse i hele den vestlige verden. En av grunnene til dette er den økende internasjonale interessen for «urene» tekster. I likhet med Stendhals Henry Brulards liv -- den forrige boka, som kom på norsk i 2006 -- er også Selvopptatte memoarer en bok som fanger opp i seg andre tekster, og trekker veksler på andre tekstsjangre. Stendhal var en litterær banebryter, og forfattere som W.G. Sebald har framhevet og pekt på Stendhal som en moderne forfatter, og på tekstene hans som interessante nybrottsarbeider. Med oversettelsen av denne nye boka har forlaget Stendhals fem viktigste bøker på markedet samtidig: Om kjærlighet, Rødt og svart, Kartusianerklosteret i Parma, Henry Brulards liv og denne nye. Alle i Karin Gundersens kvalitetssikrede oversettelse. Selvopptatte memoarer er en liten, men svært interessant bok, egentlig et selvbiografisk fragment, der Stendhal skildrer salonger, teatre og museer i Paris, men også sine personlige fiaskoer. Det er en bok med betraktninger, av det alminnelige og av det ekstraordinære, fra skisser av venner til lyriske minnebilder, fra en duell i London med en arrogant engelsk kaptein, til te-drikking i et elegant hus med tre prostituerte. Det er det skarpe øyet for detaljen som særmerker teksten. Stendhal viser at alt kan fange en forfatters oppmerksomhet -- og bli til litteratur. Et moderne synspunkt. Det aktuelle ved disse memoarene er Stendhals egne analyser av hvordan han var som ung. Han hadde ikke evnen til å være spirituell. Men samtidig hadde han en energisk bramfrihet, som kunne gå omgivelsene fullstendig på nervene. PRESSESTEMMER: «Det aktuelle ved disse memoarene er Stendhals egne analyser av hvordan han var som ung. Han hadde ikke evnen til å være spirituell. Men samtidig hadde han en energisk bramfrihet, som kunne gå omgivelsene fullstendig på nervene.Tilsvarende nådeløse eller kjærlige er alle karakteristikkene av menneskene han treffer i salongene - de er enten avskyelige beundringsverdige eller bare hemningsløst kjedelige - som for eksempel noen blonde franske døtre som Stendhal trøtt konstaterer at han måtte ha ti år for å klare å skille fra hverandre, fordi disse blonde vesene bare sier fulllkomment passelige ting, som får ham til å sovne der han står. All denne boringen i det egne selvet er skrevet med en sterk tilstedeværelse, som skinner gjennom den ypperlige oversettelsen til Karin Gundersen. Stendhal konkluderer med at Jeg er vant til å virke som det motsatte av det jeg er.» Knut Hoem, NRK «... kastar lys over litteraturhistorie og samtidslitteratur. Slikt gjev meg eit skikkeleg og herleg klassikarkick.» Margunn Vikingstad, Dag og Tid OVERSETTEREN OM BOKA: «Boka handler om hvordan det var å komme tilbake til Paris etter å ha vært i Milano som fransk konsul i mange år, mens kvinnen han elsket ble igjen. Teksten er et sorgarbeid etter det, og et erindringsverk om det han fant i Paris etter Restorasjonen. Man hører stemmen hans gjengi de flyktigste inntrykk i veksling mellom opplevelser, og det han fornemmer i det fjerne. Det er en moderne måte å skrive på; upopulær den gangen.» Karin Gundersen til Klassekampen http://www3.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7146503 «Med Selvopptatte memoarer gjev gjev Gundersen og Gyldendals XS-serie norske lesarar eit glitrande verk; det er kort, klassisk og klarsynt. I tillegg er det eit verk som kastar lys over litteraturhistorie og samtidslitteratur. Slikt gjev meg eit skikkeleg og herleg klassikarkick.» Margunn Vikingstad, Dag og Tid