Jern & metall

Trommesettet står klart på scenen, det er Leon Borgs trommer. Det er hans siste konsert, men han vet det ikke selv. Han er innhentet av glemselen. Rebecca Bratberg ville ikke skille seg fra mannen sin. Men elske en annen, det ville hun. Nå er hun endelig hos ham. Han er bygningsarbeider, har vært det i alle år. Hjelmen hans har form av en cowboyhatt, og han vil gravlegges i matboksen sin, den av blikk. Levi Henriksen er tilbake med noveller om mennesker i hverdag, kamp og kjærlighet. Vi møter et knippe mennesker preget av den klokskapen livet har gitt dem. De har satset og tapt. De har vunnet og mistet. Felles for dem alle er at de fortsatt føler den indre varmen fra alt som en gang var. Anmelderne mener: «Skarpskodd og inntrengende. […] Det er langt mellom de som satser på noveller her til lands, og enda lengre mellom de som kan kunsten. Levi Henriksen er en av dem.» Fredrik Wandrup, Dagbladet «Storslagen skrivekunst. (…) Vi må antagelig tilbake til 1885 og Amalie Skrams novelle 'Karens jul' for å finne julefortellinger på samme nivå som Levi Henriksens julehistorier her i landet.» Atle Christiansen, Aftenposten «Levi Henriksen skriver gnistrende godt. Temaene hans hører ikke til 'bygda', men er allmennmenneskelige; menneskene han skildrer, er såkalte 'vanlige', men like uvanlige og fantastiske som virkelighetens 'vanlige folk' er. For Henriksens fineste noveller er som de beste countrysangene: stedbundne og universelle, sentimentale og fandenivoldske, tåredryppende og humoristiske – på én gang. Det handler om å 'langsomt smuldre opp som menneske', men også om å bli slått ned og likevel stå opp igjen, som Muhammad Ali, som alltid var 'oppe på ni'.» Jonas Bals, Klassekampen «Henriksen balanserer på stram line. Sentimentalitet er ein vanskeleg ingrediens i litteraturen: Litt for mykje, og teksten blir svulstig mens lesaren melder seg ut. Under lesinga av Jern & metall blir eg gong på gong imponert over kor langt ut forfattaren kan gå utan å ta overbalanse.» Marta Norheim, NRK «Henriksen gjør det så rett, så rett» Cathrine Loraas Møystad, Østlendingen «Novellene 'Kunsten å finne eneren' og 'Siste toget ut av Dodge', som elegant rammer inn samlingen, handler om de samme personene, men fra forskjellig perspektiv, og er storartet lesning. 'Sin brors vokter' inneholder alle de typiske Henriksen-elementene i en slags Kain og Abel-historie i skjæringspunktet mellom 'Bad Santa' og 'Home alone'. Og i tittelnovellen om den gamle arbeidskaren Esekiel, som i Pittsburgh har fått støpt en hjelm som ser ut som en cowboyhatt, røyker Tiedeman's og vil gravlegges i sin matboks av blikk, spiller forfatteren ut hele registeret av arbeiderklasseromantikk. Det er lett å bli glad i Henriksens personer, som skildres godt og troverdig i et rent og enkelt språk uten omsvøp og dilldall, og kanskje særlig når de ikke gir etter for en trang til å uttrykke cowboyklokskap og westernvisdom. For det er en lengsel her mellom linjene, et nostalgisk rop fra gårsdagen. Fredrik Wandrup i Dagbladet har utropt Levi Henriksen til julenovellens konge, og det er ikke vanskelig å si seg enig i det.» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad «Levi Henriksen kjenner sitt folk. Her har de fått en bauta.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad