Kvit, og som vind

I Kvit, og som vind får ein innsyn i alderdom og aldring på ein måte som grip ein. Fonneland skriv tilgjengeleg om eit tema som skaper gjenkjenning. Det dreier seg om gamle menneske i siste livsfasen på ein institusjon. Her er tilbakeblikk, nåtidsmøte og fine skildringar av miljø og kropp, sinn og sjukdom. Skildringar som straks skaper gjenkjenning, for så å trengja djupare inn i spenningsfylte poetiske bilde der det indre og det ytre møtes, og ein resonans oppstår. Denne vakre samlinga er sterk og gripande, men samstundes mjukt formidla. Det er ei diktsamling som minner om at kjærleik ikkje berre er liv, men også sorg. Dei som les vil verta rørde.