Longyearbyen

Vinter i 50-tallets Longyearbyen, et samfunn av tundra, snø og is, og med kullgruvene som industrisår midt i den uberørte naturen. Fra november til mai er stedet fullstendig isolert, ingen skip eller fly, ingen forsyninger … og ingen mulighet til å komme derfra før isen sprekker opp. Hit flytter Eivor med sin legemann og to små barn. Midt i den mørkeste og kaldeste tiden havner en nær venn av familien i dyp – og farlig – krise, og må innlegges, mot sin vilje. Situasjonen forsterker Eivors egen stille desperasjon, og en voksende motvilje mot ektemannen tar form. Hun føler seg isolert, med to små barn, en alltid arbeidende mann og en altfor varm leilighet i et bygg som er i ferd med å sprekke av permafrostens utrettelige herjinger i bakken. Om romanen: «Knallgod! […] en imponerende, velskrevet og lesverdig roman.» Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG «Heidi Sævareids første voksenroman er så overveldende god at det vil overraske om hun med tiden ikke blir en av landets største forfattere.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen «Imponerende! […] Sævareids mesterskap ligger nettopp her: Hun løfter familiens historie gjennom et uvanlig presist og vakkert språk. Hun har et imponerende blikk for detaljer, hun gjør bagateller vesentlige og skaper en dvelende uro som aldri blir støyende, aldri overdreven, bare gripende og gjenkjennelig vakker på et støydempet, blåfarget og melankolsk vis.» Tarald Aano, Stavanger Aftenblad «Romanen er tidvis så spennende som en thriller, den har nydelige beskrivelser av landskapet, og gode og troverdige karakterer som lever sine liv mellom kullstøv, alvorlige ulykker i gruva og drama i eget liv.» Solgunn Solli, Altaposten «Sævareid har treft tidsånda midt i blinken, på alle måtar, utan oppramsing av tidstypiske element. Dette er berre éin av mange litterære prestasjonar som gjer Longyearbyen til ein svært god roman. Mellom andre slike er evna til å skildra dårleg personleg kjemi med to–tre ord; dette stiller krav til både menneskekunnskap og språkleg musikalitet. [Romanen] er ekte, engasjerande, gjennomtenkt og velskriven.» Odd W. Surén, Dag og Tid «Sævareid maner frem de fysiske begrensningene ved å overvintre på Svalbard så klaustrofobien formelig kveiler sine kalde fingre rundt halsen på leseren […] På ett plan leverer romanen en Michel Foucault-aktig meditasjon over makten, i Finns skikkelse, som en subtil, halvveis skjult størrelse. Samtidig maner den frem og stiller spørsmålstegn ved den veletablerte forestillingen om heterofile parforhold som en slags naturgitt kampsituasjon, hvor mye av spenningen, tiltrekningen, oppstår nettopp i konflikten.» Leif Bull, Bokvennen Litterær Avis «Solid Svalbardroman.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet «… skildrer stillstand og maktesløshet, men en helt annen, mer langvarig og fundamental enn den vi opplever med korona. Handlingens langsomhet er noe av det som gjør romanen spesiell og sterk. Leseren får på elegant vis ta del i Eivors liv, og den smittende rastløsheten knytter oss sam...