Sangene og somrene

Livet består av mange avskjeder. Noen er ønskede. Andre er smertefulle. De fleste er midlertidige. Noen få er endelige. Diktene i Sangene og somrene kretser rundt det å bli igjen når noen drar. Enten det er lillesøsteren som blir igjen når storebroren flytter hjemmefra. Eller det er den voksne kvinnen som opplever at noen som står henne nær, blir syk og dør. Til tross for det tunge temaet, er Ingvill Solbergs dikt lette og lekne. Her er både realisme og eventyr. Her er dyr og fugler, skoger og elver. Her er barndommens endeløse dager, og den voksnes erkjennelse av at det ikke lenger gjenstår tusen somre. Anmelderne mener: «Universet i denne diktboka gir ein ei kjensle av å støyte på noko besettande, elementært og nake. [...] Det finst også ein frapperande eleganse i dikta, som nesten står i kontrast til det ein vanlegvis tenkjer på som opprivande, kaotisk sorg. Dikta er uhyre formmedvitne.» Sindre Ekrheim, Dag og Tid «Her er et nydelig eksempel fra et av de første diktene i boka: 'Brødre som ikke er brødre, men elver / som renner bort. // Søstre som ikke er søstre, men trær / som mister // bladene sine. / Og bladene flyter / bort med elva.' Er det ikke fint? Den døde broren som ei elv, elva som døden, som glemsel. Styx eller Lethe. Søsteren som står tilbake, som et visnende tre, men levende. Bladene som slår følge med elva, lik minner.» Joakim Kjørsvik, Klassekampen